Lyngheier og andre gjensyn

Heia huset til HeiaHilde!

Jeg er underernært. I alle fall når det gjelder idylliske landlige steder, Wenche Foss og rododendronbusker. Her serverer jeg derfor en god blandingsdose, for å løfte kvaliteten på denne bloggen til nye høyder. Ja, faktisk så høyt som til himmelen. Jeg er nemlig i himmærn over å ha oppdaga Lygra, mens Wenche er der av andre grunner. Og det er ikke sånn at det er jeg som skal ha æren for å ha tegnet inn Lygra på stjernehimmelen. HeiaHilde må nok en gang berømmes, denne gang for å ha skaffa seg beite og sommerjobb på et sted som dette.

På venstre side av busken, denne utsikten.

På høyre side av buska, disse blomstrende buskene. Mens dere beundrer koppen, kan dere jo bare gjette dere til hvor godt vin både passer og smaker i en sånn kopp, spesielt i friluft. HeiaHilde var på jobb og serverte fulle firmafolk og keyboard-dj’er, mens vi jobbet med å bli kjent med stedets smaker(medbrakt riktignok). I Guds frie natur slurpet vi i oss Jesu blod inntil den Hellige Ånd(tåka) la seg over oss. Utepils har sin sjarm altså, men Halleluja som utevin ga mersmak! Spesielt i så godt selskap.

Vi gikk aldri langt unna busken, sånn tilfelle den skulle finne på ugagn. Men her er altså huset HeiaHilde bodde i, fra en annen vinkel.

Utsikten fra hagen til Hilde. Er det mulig å bo så idyllisk da? Hvorfor blir jeg så innmari grepet av bare å se noe sånt? Hvorfor er det som et dyrisk instinkt røsker tak i innvollene mine og prøver å få nyra til å slå rot i landskapet? Eller kjenner jeg feil, kanskje det er blindtarmen? Uansett, jeg har kun beina på jorda og ikke innvoller nede i jorda, og kan også forestille meg at det hører med til sjeldenheten at det er fint vær på et sted som dette. Og det er jo aldeles trist for en romantiker som meg å skulle innse det. Aldeles, det merker jeg er et Wenche Foss-ord, som jeg må bruke oftere. Nå har i alle fall hu slått rot, om ikke jeg har det.



Lygra er ikke mest kjent for utsikten fra HeiaHildes sommerresidens, det skal sies. Det finnes nemlig et museum på denne øya, Lyngheisenteret. Og om ikke de fleste tilreisende legger turen innom der, legger man i alle fall en tur ut i lyngheiene. Dette karakteristiske landskapet kan du faktisk se en dokumentar om på museumet. Men etter alt det Jesu blod som vi drakk av den bibelkoppen, så sovna jeg dessverre midt i den spennende thrilleren av en dokumentar og kan ikke gjenfortelle stort. Hadde de fått Wenche til å svinse over lyngheiene, skulle jeg ha kjempet litt hardere for å holde gluggene åpne.

Men jeg merker jeg faktisk husker bemerkelsesverdig mye allikevel. For eksempel at lyngheiene er beiteområdene til villsauen der om kring, at de hadde en egen brenneteknikk før i tiden for å svi av busker og jage trærne for at sauene skulle ha et sted å beite, og at det er ganske så karakteristisk for kystlandskapet i Noregs rike. Jau, det var iallefall det Wenche sa.

Når du vandrer i heiene må du huske å ”lat att” portene, så ikke de ville sauene må gjøre det sjæl. Og hvis du har lyst på litt nærkontakt med disse sauene, så burde du faktisk stikke innom Lyngheisenteret og smake på villsausuppa deres. For det skal litt til at du er så heldig som oss, og får være med å skrelle ulla av dem og gi dem vaksine mot både klamydia og menneskegalskap. Bevis kommer i et annet innlegg.