mandag 7. november 2011

Pute-påfyll

Jeg hadde en bloggfri periode samtidig som jeg hadde en pute-fri periode. En merkelig ting at de to tingene skal henge sammen. Men nå har putene fått en annen arena også. En butikk har nemlig pop´et opp i Oslos gater, i Markveien. Og der kan putene mine få muligheten til å få bein å gå på, eventuelt krype ut som mark. 
 Pute, ute, te. Hører sammen det der. Ut i den riv røskanes gale høsten, komme inn på kne, til puter og te. Alltid noen som backer deg opp, alltid noen som støtter deg, alltid en i armkroken. Hvem? Jo, puta. Fine tråder å trekke i når alt annet butter i mot.

 Made in Bergen heter altså det nye tilskuddet. Det er første og eneste gang du har mulighet til å kjøpe julegavene dine her. Butikken varer nemlig bare frem til jul. Det vil stadig være påfyll med ferske varer, så dette er en butikk det kan lønne seg å poppe innom jevnlig.
Selv har jeg fylt på med banale kort og de to putene. Har hørt rykter om noen fine julekort som skal vise seg der også, og til og med nissen skal visst ta en tur ned pipa!

søndag 6. november 2011

Heftig stipendfest

Det var en gang for ikke lenge siden at jeg fikk skåle med halve Løten-riket. Selv om jeg hverken er Asbjørnsen eller Moe, og heller ikke har planer om å reise rundt og skrive ned fortellinger som finnes på folkemunne. HA har allerede beskrevet kvelden med heftige ord, så her blir det ikke nødvendig å fleske til med særlig flere ord. Mine nerver av stål ble nemlig omgjort til myk, flytende ørevoks den kvelden. Og at ørevoks kan være like hett som lava, det er kanskje ikke kjent for alle. Dette er ennå så fersk at nervene mine ikke har rukket å stivne til stål igjen, og jeg blir ganske svett og rødmende bare å skrive om dette.

Metalgutta sett fra fløyelssofaen.

Følelsen av å sitte der i fløyelssofaen og få desserten til forrett i form av et metal-band, sammen med alle mine onkler og tanter på sytti pluss – den sitter sterkest igjen. Det var både komisk og flott. Det var heftig, og jeg ble begeistret.

Feiring og rødming tar ganske hardt på, så nå fremover skal jeg i stedet kose meg med disiplinert jobbing.


søndag 23. oktober 2011

Lille kattepus, hvor har du vært? Jeg har vært i Løten.

I disse dager har Løten ropt på meg. Og jeg var ikke vanskelig å be. Til og med skiltene i Løten vet å rope.

Løten kommune har siden junimåned kommet til å bety noe spesielt for meg. Kommunestyret vedtok å satse på en yngre, lovende( åjada) kunstner og gi henne en real klapp på skuldra i form av et stipend. Og den heldige, utvalgte ble denne gangen meg. Den lykkefølelsen slik oppmerksomhet fører med seg, anbefaler jeg alle kreative. Oppskrift: Søk Hallvard Trættebergs stipend!


Nå i oktober var jeg for første gang på visitt i Løten kommune, for å bli tildelt stipendet. Dermed finner jeg det på sin plass å herved introdusere dere for en liten smakebit av den landlige idyllen.




Hvis du ikke er så kjent i Løten, kan det være greit å pugge nummeret til Taxi’en før de tre siste nummerne takker for seg. Ellers så kan du gjøre som meg, skaffe deg privat sjåfør. Kvelden etter utdelinga, fikk jeg nemlig en privat omvisning i Løten, sittende i baksetet på bilen til kulturkonsulenten og kultursjefen i kommunen. Egentlig er det telefonnummeret deres som kommunen burde skiltet med.

 Først kjørte vi forbi kommunehuset, deretter gjennom gågata: ungdomsskolen, bøndenes hus, stasjonsbygningen, nedlagt butikklokale, treningssenter for eldre, det gamle meierihuset og bunnpris. Så kjørte vi opp mot et rødt koselig lite hus som er bygdas galleri. Der snudde vi, for å ta en nærmere kikk utenfor bilens stålinnramning, og da spesielt med tanke på Bøndenes hus, hvor jeg skal ha utstilling til våren. Der møtte vi en ildsjel, som hadde pusset opp et vrak av en verneverdig bygning, til opprinnelig stil. Og han inviterte oss inn i det aller helligste, selve hjernen til bygningen, kontoret hans.

Jeg fikk også snappet til meg et bilde av kontorarbeidet hans.

Rett over gata for bøndenes hus, ligger stasjonsbygningen. Det er også noe av grunnen til at jeg skal stille ut der, fordi det er midt i sentrumsgata. Men også fordi det forhåpentligvis kan få folk som vanligvis ikke går på utstillinger, til å ta en kikk innom.

Hvis dere først er på togstasjonen, bør dere også stikke inn dit. Selv om Løten er kjent for både akevitt, lys og metalmusikk, så bærer ikke “venterommet” på stasjonen preg av å være hverken brunt eller hardbarka. Her er det landlig idyll, som Løten også er kjent for. Jeg valgte bort rent mel i pose og prøvde i stedet lefserull med laks og bærpai til forrett og dessert. Den bærpaien ligger lagret på tungen min fortsatt. Fyttikatta så god. Og apropos katter...
I døra på vei ut av stasjonskafeen, møtte jeg på denne traveren. Han var akkurat sånn jeg liker dem.

Jeg klarte ikke å dra tomhendt derfra og lot meg også friste av valnøttbrød, bringebærsaft og solskinnsboller(som kan skimtes i den brune posen). Det var nesten så katta ble med i bilen og.

Vi ble bestevenner. Og jeg lovte han at jeg snart skal ta turen tilbake til Løten. I mai måned skal jeg ha utstilling av arbeidene mine der, så da håper jeg også flere vil ta turen dit. Selve utdelingskvelden må nok få et innlegg for seg selv, det var mer pomp og prakt enn jeg har plass til i dette innlegget. Eller som Hamar Arbeiderblad dagen derpå skrev: Heftig stipendfest!