Ja, hva har skjedd på atelieret den siste tida? Det har prosjektene mine spurt seg selv om. Se bare her, to tegn spør hverandre. Etter hvert ramlet det ut flere av samme sort, så det ble en liten miniserie av spørrende tegn uten svar. Likte godt at disse tegnene hvisket i kroken for seg selv mens jeg bedrev tiden med å arbeide videre på nye prosjekter. Fint å ha litt selskap i en ellers ensom prosess.
Men etter hvert fikk jeg følelsen av at de, spesielt de to til høyre der, ikke var så hyggelig selskap allikevel. Jeg tror de ble litt fornærmet over at jeg ikke ga de nok oppmerksomhet, det virket i alle fall som om de baksnakket meg ganske stygt. Det ble rett og slett ganske forstyrrende for meg med blikket deres i nakken hver gang jeg snudde ryggen til. Så nå ligger de i grafikkskuffen min og tenker seg om. Kanskje kommer de på bedre tanker en gang, og kan tas frem igjen ved en annen anledning.
Jeg kan røpe såpass at mens baksnakkinga pågikk, krøyp det bokstaver langs gulvet, som marsjerende maur. Etter hvert formerte de seg, og ble til større mer selvstendige vesener.
Noen av dem valgte å transformere seg til god gammel dags tresnitt. De skal få viljen sin og få lov til å bli en del av et koldtbord av snitter tilslutt. Men de krever såpass mye svette og konsentrasjon, og spiser tid – så dette er et prosjekt som skal få utvikle seg mellom slagene. Men det er tilfredsstillende å arbeide med noe tidkrevende, så de blir ikke lagt i en skuff med det første.
Tilslutt vil jeg gi en smakebit av hva jeg har brukt mest tid på i det siste. Jeg har nemlig forvandlet atelieret til en god gammeldags sløydsal. Den kjedelige høvelen er bare et kjipt minne fra barndommens dager, her er det kun stikksag og filer som får regjere. Det må sies at det ikke er en fryd å være omgitt med støvet fra dette arbeidet. Å bære maske er ikke noe jeg gjør fordi jeg er redd hva folk måtte mene om meg, det er heller av praktiske årsaker. Hvis dere vet om vernebriller som ikke dugger på innsiden av glasset så fort man har tenkt på å sage en bokstav, må dere gjerne tipse meg. Det er ikke trygt å sage med et duggvått blikk. Og jeg som egentlig hadde tenkt til å begynne å tegne igjen, jeg har nå altså valgt å gå planken nok en gang. Tiltross for at jeg ikke kan svømme.
Banalanal.
SvarSlettJeg lurer alltid på hva jeg skal kommentere, for jeg føler for å si noe, men jeg sitter igjen som et eller to av de derre spørsmålstegna dine. Men jeg kan iallefall si at både jeg og Landstrykern fryder oss hver gang vi oppdager at UFO-bloggen har nytt å melde. En favoritt så langt var da Wenche hadde en liten gjesteopptreden på setra til HeiaHilde.
Skal du frese hele påsken, eller? Jeg må sitte på skolen og frese. Så vi blir nok ikke bestevenner og sviresøstre på en 2-3 uker enda. Håper du får deg no gryn i mellomtida!
Jeg merker selv at når jeg skriver, er jeg så langt inni mitt eget hode at det kan bli litt diffust - til og med for dere som jeg trodde kunne lese mine tanker. Allikevel er det sånn det er nødt til å forbli så lenge jeg ikke klarer å være økonomisk med ordene.
SvarSlettOg en gang sa Wenche til meg at kunst handler om å stille spørsmål. Sånn sett kunne jeg ikke funnet noen bedre til å formidle ennå mer diffust her i bloggen. I går så jeg et tv-program med henne hvor hun sa hun ser på bjerka som en kvinne. Da satt jeg igjen som et spørsmålstegn.