Her er de, bevisene, som jeg nevnte i forrige innlegg. En av de het Moped, tror det er han som er nr trettitre fra venstre, men jeg skal ikke si det for sikkert.
Halve jobben vår var å samle dem til en ball, sånn som dette. Det likte de dårlig. Kanskje de hadde oppført seg bedre om Wenche var med og hjalp til. Hun kunne nok lært de ett og annet om å tøyle nerver. Men dette var ikke arbeid for divaer, divanen dyrket divaen denne dagen.
Enkelte av dem var så redd for menneskedraktene og menneskeegenskapene våre at de begynte å krabbe oppå hverandre og skape saueull-tsunami. Hadde jeg vært denne stakkaren, ville jeg ha hoppet over gjerdet. Men han var for kul til det, han ville helst stå og surfe på en bølge av ull.
Sett på makan. Snart er det på tide å følge sauenes eksempel, rake kroppene våre og skape sommermote med både bar mage og trailersprekk. Hale blir det litt verre med.
Disse er ikke like stressa. Men så er de ikke av samme flokk heller, eller rase for alt jeg vet. Vi møtte de da vi dro en oppdagelsesferd på øya, mens HeiaHilde ryddet opp etter firmafyllefesten kvelden i forveien.
Ikke bare sauer på Lygra, traktorer møtte vi og. Ikke like intenst dokumentert.
Sommerblomster, akk. Mangler bare en sau her, så hadde bildet vært fullkomment idyllisk (men like kjedelig).
De har jo ikke bare bibelkopper på øya må du tro, de har også ei kjærke. Butikk så vi ikke noe til, men de har nå i alle fall Lyngheisenteret og kjerka si. De to skyene øverst til venstre der, er røyksignaler fra butikken på den andre øya: tilbud på fårepølse, står det.
Jasåmenn. Så det var tilstandsrapport, eller avstandsrapport, eller avskjedsrapport, eller et siste kjærlighetsbrev til Lygra. Fårete vesner skal du ikke se bort fra at fortsatt kan dukke opp i denne bloggen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar