Jeg har noe usagt

Jeg har flere versjoner av dette prosjektet, og har nå valgt ut noen jeg vil vise her. Hvilke av disse i dette innlegget synes dere gjør seg best?

Sånn her så det ut fra starten, etter at det hadde kommet ut av hodet mitt. Snakkeboblen ligger på gulvet, fordi den ble ubrukbar pga de usagte ordene. Kanskje var det avsenderen som fikk en sokk eller floskel i halsen. Det er ukjent.

Var det noe jeg hata på barneskolen, så var det å finpusse på pizzafjøler(med tålmodighet), og annet som krevde fil og sandpapir. Hvis ikke dette prosjektet viser seg å kunne bli noe, så har jeg i alle fall en overdimensjonert pizzafjøl.

Jeg valgte jeg å male den. Ordet er malt med et tynt lag med hvitt, slik at trestrukturen skinner igjennom. Jeg tenker meg at blekket har rent ut av ordet, eller det har bleknet. Kanskje er det et gjenferd av ordene som aldri ble sagt?

Selve boblen malte og trykte jeg i et gresslignende uttrykk. Det var ikke viktig for meg at det skulle være så naturalistisk og så tydelig at det er gress. Gresset valgte jeg for å understreke at boblen ligger på bakken, og kanskje at den har ligget der så lenge at gresset ble gulaktig.

Dette er altså tanker jeg har gjort meg. Og det er heller ikke så viktig at betrakteren(du!) skal vite at jeg har tenkt akkurat det. Men nå vet du det.

Her har jeg testet ut en annen måte å presentere ordet på, fotografert fra forskjellige vinkler. Det er jo viktig at prosjektet tar seg godt ut på foto hvis jeg skal bruke dette til søknader, og jeg synes kanskje at disse fungerer bedre enn de stående. Men det er derfor jeg gjerne vil høre deres mening, for det kan hende jeg bare er så lei av sånn det var, og foretrekker dette bare fordi det er noe nytt for øynene mine.

Jeg fikk et innfall. Og slik ser det ut. Ligner et dyr, eller bare en merkelig handletur. Her har jeg ikke rukket å tenke verken før, i mens eller etterpå. Men tåler dette dagslys (eller spotlight?)? Eller skal jeg holde meg til den enkle grunnideen, og ikke en på hjul? Usagte ord på billig salg, kom og kjøp! Nesten gratis! Eller er det kanskje noen som har vært og stjælt noen ord og ei boble? Eller kanskje ikke.

Deretter skjedde dette. Grafikeren i meg tøyt frem i et ubevoktet øyeblikk, og klarte ikke la trebokstavene ligge urørte. Men jeg tror ikke det var så dumt. Hvis jeg skal kunne bruke dette, må jeg selvfølgelig ta meg bryet med å male kantene på gulv-bokstavene ordentlig hvite og rene.

Men nå klarer jeg ikke synse mer om dette. Dere som tilfeldigvis streifer innom, eller som er faste streifere: Skal jeg legge det usagte dødt en gang for alle, eller kan jeg bruke noe av dette som er hostet opp? Forslag til endringer?

Å (be)gjerde

Designeren av dette rekkverket må enten være blind, banal eller barnslig frekk! I en bratt bakke, er det dog fint at noen har tenkt på å oppmuntre de som tungpustet kravler oppover. Det synes i alle fall jeg den gang da dette var en del av skoleveien min. Da er det konstatert en gang for alle, Bergen har altså mer å by på enn sine trange smug, den har også dette jern (be)gjerdet, og er en ganske perverst fin by.

Å eggle seg innpå dagen

Sånn her kan en frokost se ut, når høna fiser egg, og bryr seg mindre om innsatsen. Tenk å føde egg hver dag. Glad jeg slipper det. Også håper jeg at jeg presterer såpass i tiden som kommer at jeg kan kline til med noen hardkokte prosjekter her, og ikke bare sånne bløtkokte avsporinger som dette. Ellers kan det være fare for at det blir så banale prosjekter som ”eggentli”(på bildet under) hvis jeg bryr meg mer om plomma i egget, enn min kritiske sans.

Fant igjen dette bildet, en oversikt over atelierplassen min, tatt i mars 2010. Der var jeg altså for ett år sida, og det ser ut til at vintermånedene ble flittig brukt til noen tomme ord og noen brukbare smuler. Blir litt matt(sånn elfenbensgrå, silkematt Lady) av å tenke(og her også se) hvor mange prosjekter man lager for gjeves opp gjennom årene. Sånn sett må vel notisboka hedres for sin innsats med å hjelpe en kunstner med å skjule dårlige ideer, som ikke bare kommer når man er på fylla. Allikevel produseres mer enn det som er verd å innrømme. Men jeg innrømmer det gjerne, ikke bare svart på hvitt, - men også med et fargefoto.

Reservert, 2007

Men når vårsola begynner å konkurrere med det som skjer inne på atelieret, da er det vanskelig å holde varmen i innendørs-prosjekter. Da tyter jeg ut, lik rennende konfektfyll, og baner vei sammen med smeltevannet. Og slikt blir det utendørsprosjekter av, og også noen stedsspesifikke prosjekter.

Solstråler på svinepelsen gjør at svinaktig bra ideer får ideelle groforhold. Sånn sett er Drammen bra, selv om Bergensværet faktisk har den fordelen at det jager en inn på atelieret. Litt usikker på hvordan stillingen mellom de to byene er nå altså, men vårsola hvisker meg i øret at Drammen muligens har økt med noen plusspoeng, og ikke bare plussgrader.

SLIK LAGER DU EN UFO PÅ 1-2-3

Ja, altså. På 1-2-3 må vel sies å overdrive, det krever langt mer tid og dumhet for å sette i gang med et slikt prosjekt. Slik ser altså en ufo ut, for de av dere som ikke visste det, riktignok 2009-versjonen. UFO’er har nemlig den egenskapen at de tilpasser seg tid og sted. I dette tilfellet har den krasjet i Kunsthallen i Bergen og gitt seg til kjenne gjennom vårt høyt aktede kommunikasjonsmiddel; skriften [eller etterlignet den mest brukte fonten Helvetica]. Ikledd en drakt som ikke er ment å vekke oppmerksomhet prøver den å snike seg inn i informasjonssamfunnet vårt like umerkelig som en sekstenåring i køen på et attenårs-utested. Og det er vel et like mislykket forsøk fra en UFO som det var for meg som seksten åring.

Det er i så tilfelle jeg ser meg nødt til å skrive dette blogginnlegget, for å advare dere alle. Hvis dere er like lei av meg av å vente på at en UFO skal materialisere seg, så ikke gjør noe så dumt som å se om du kan gi en UFO liv. Jeg sliter nå med bivirkninger etter å ha født en Ufo, og er rett og slett smittet av dette viruset fra det ytre rom. Nesten ikke ett prosjekt jeg har laget siden har handlet om annet enn skrift.

Jeg har alltid likt å se bilder og lese om andres prosjekter, så nå tenkte jeg å løfte litt på sløret sjøl. Eller løfte litt på brilla, jeg ser nemlig ganske slørete uten dem. Det begynte altså med en blokk isopor, og etter ganske mange timer så den sånn her ut. Hadde jeg visst at dette bare var forsmaken, hadde jeg lagt prosjektet på hylla selv om det hadde vært vanskelig og skaffe til veie en hylle stor nok.

Bare så det er sagt, før du går til anskaffelse av en UFO: sørg for å ha plass nok til en. De er nemlig ikke så reinslige av seg den første tiden. De legger fra seg over alt, og røyting av isopor er verre enn andre husdyrs hår. De kryper inntil deg og inn i deg, og biter seg fast i trusa di som flått med trusefetisj.

Når du har hugget og saget løs isopor som er så kompakt at det føles som å jobbe med betong, så ser resultatet omtrent slik ut. Hvis du er like lei av isopor som jeg var på dette stadiet i prosessen, vil du muligens finne på å smøre på sparkelmasse for å begrave isoporet, under det påskuddet at det funker bra til å rette ut ujevnheter. Og når UFO’en først har fått smaken på deilig føde som sparkelmasse, sluker den i overkant av 35liter. Jeg valgte å sette en stopper for denne UFO’ens sparkel-avhengigheten før til og med jeg begynte å bli avhengig av det hvite pulveret. Greit nok at ordene i dag sliter med samme fedmeproblematikk som oss mennesker, der de skriker etter vår oppmerksomhet i feitere og feitere typer. Men tiden var ikke moden for en UFO med dobbelthake og valkefett denne gangen.

Å mate en UFO med sparkel ser omtrent s[nn her ut. Aiai, n[ mens jeg sitter her og skriver, er plutselig ’,; og [ blitt til andre tegn(æ,ø og å). Tror det er UFO’en som pr;ver [ ha et ord med i bloggen her. Hadde den snakket i klartekst, skulle jeg n[ alltids ha formidlet det. Men nei, du fandenivolske og vestlandske UFO, skaff deg din egen kryptiske blogg!

Å pusse på fasaden er noe alle bør unngå, spesielt om man er en UFO like forfengelig som denne. Bare å fikse litt her og der, blir nemlig som sagt 35 liter sparkel, og kunne fort ha blitt mye mer hvis ikke min fot kom inn i bildet omtrent der. Men den ville altså prøve å gli inn i omgivelsene, og for å klare det må man være riktig så åleglatt og feilfri. Og jeg er ikke så vanskelig å overtale, spesielt ikke når virus fra det ytre rom åler seg inn i hjernebarken på meg.

 Etter at UFO’en ble satt i skammekroken, furtende, klarte den også å glatte over alle  mine tanker om at prosjektet var fullført. Den overbeviste meg om at min opprinnelige plan burde følges, for en krasjet UFO, trengte jo også føle seg hel. Slik ble alle disse bitene til. Ja, kanskje ikke fullt så enkelt. På dette tidspunktet hadde jeg tidspress, og det krever sitt å sparkle og male, og rett og slett snu stein for stein. Jeg fant aldri noe spennende under disse steinene altså, for de av dere som måtte lure.

Dette småslapset rundt, ble på et seinere tidspunkt kassert. Men på den tiden jeg tok disse bildene, stolte jeg ikke lenger på mine egne vurderinger og tanker. Jeg prøvde å få det til å se ut som om den virkelig hadde krasjet, noe sier meg at det hadde vært mer overbevisende om jeg slo hull i taket. Mindre tidkrevende og. Jeg var rådvill og lurte på hva i alle dager en UFO ville fortelle meg, og hva i all verden jeg ville fortelle med en UFO.

Det er fortsatt ikke godt å vite. Vi må bare anta at den tok form som Helvetica’en fordi den ville gli inn i omgivelsene, og snappet opp at Helvetica’en, som finnes rundt oss i så stor grad at vi nærmest har blitt sløvet, slik at formen og fonten blir som luft for oss. Men i selve Kunsthallen følte den seg helt UFO, og jeg mistenker at det bare var skallet av den som ble stilt ut der. Lik en slange som krøp ut av sitt ekle skinn, sto UFO’en i Kunsthallen som et bevis på at det finnes virus fra det ytre rom. Den sto der som en bauta, et minnesmerke over noe, samtidig synes jeg den krympet seg i omgivelsene. Jeg lot meg forvirre av dens tvetydighet. Er Helvetica’ens regjerende tid over? Eller er det UFO’en som driver gjøn med oss, som den alltid har gjort?

Nå skriver vi 2011, og UFO’en har startet et nytt og bedre liv. Den har krøpet tilbake i sitt slangeskinn og tør å vise seg igjen. Det synes på den også, med det stripete slangeskinnet. På den ene siden finnes rester av den opprørske ungdomstiden dens(en UFO bryr seg ikke om nulltolleranse for tagging). Den er ennå ikke fullvoksen, og har ennå ikke funnet sin plass. Derfor har jeg ikke noen bedre bilder å vise dere enn dette, fra mitt gamle atelier(Atelier 19). Mens den er i Bergen og pønsker på hvor den vil overrumple mannen i gata(spesielt han som står med skjegget i postkassa), er jeg i Drammen, fri fra isoporhelvete, men like fullt besatt av å jobbe med skrift.

UFO’en hvisker meg i øret at den gjerne vil ha det siste ordet her:
Er du helt UFO eller? Og det tror den jammen at du er.

Har dårlig humor disse UFO’ene (tror jammen jeg har klart å smitte den litt jeg og).

BRA SNAKK!

Baksnakk, 2010.

Nå er det riktig nok ikke baksnakking jeg skal la det handle om, men BRA snakk. Jeg må få takke Ingrid Skarprud som spredde noen fine ord om arbeidene jeg for tiden presenterer på KNOT. Her kan dere høre innslaget som Studentradioen i Bergen sendte. Trykk på "send i reprise" og skum deg ca 23 min ut i sendinga, så får du høre:

http://srib.no/kultur/skummakultur/

"Tre pluss tre",2010.

Til venstre står "Sensurert monolog" som er omtalt i radiointervjuet. Dog opp ned, henslengt og i snakk med de to blanke (jernteppe?)bobler. For meg ser det mest ut som om de står riktig vei. Du visste det kanskje ikke, men boblene er lei av å være vedheng. De kjemper den dag i dag for uavhengighet og likestilling. Jeg ønsker de lykke til, og sier: stå på(huet)!

Hjemme hos HeiaHilde

Dette er ikke begynnelsen på et eventyr om Hans og Grete, og dette handler heller ikke om et hus med bergensk kastemerke(som på bildet over). Er heller ikke en avhandling om historien til Norsk Stålpress. Men det er nok heller en pressrie som har resultert i det lengste blogginnlegget mitt hittil. Så stålsett dere, for jeg kan intet om pressrier, men lot meg rive med av Atelieret til HeiaHilde(med flere)!

Hvis man er så heldig å ha booket tid med den travle b-kjendisen(=bergens-kjendisen) HeiaHilde, og i tillegg slipper inn i hennes helligste hule som hun vokter med stålgafler, ja da ser det omtrent sånn her ut. Været viser seg fra sin beste side, og man blir møtt ved denne lekre smijernsporten og man må for all del ikke finne på å smi(le) mens (jern)jenta står der i sola og er kald(ikke varm). Vent heller med begeistringen til du slipper inn i en betongverden der stålet ligger på lur i betongverket, men ellers ikke er å spore etter at tekstilkunstnerne har berørt stedet med sine fløyelsmyke hender.

Hvem skulle vel ikke ønske at veggen deres var berørt av tekstiler som dette? Brunere hjertevarme enn dette skal du leite lenge etter.

Man kan ikke måle suksess, er det så man sier? På denne vekten er det uansett vanskelig å måle både suksess og tid. Men at HeiaHilde er god på å sjonglere begge deler, er ingen hemmelighet. Hun arbeider nemlig hardt, hun bestiger Mount Neverrest nesten hver dag(du kan skimte fjellet på bildet under). Og du visste kanskje ikke at det kan vokse frukter så høyt oppe på et fjell? Nei, og det stemmer for så vel. Det er konfektbiter HeiaHilde høster på disse fjellturene sine, og ikke kjedelige frukter.

Konfektbitene kan du nyte på hjemmesiden hennes www.hildefrantzen.com, for her viser jeg kun produksjonslokalene. Ok, jeg kan godt gi dere en uhøytidelig godbit; en mann for sin mustasje.

Han er ikke til salgs så vidt meg bekjent, han er like ulovelig i handel og vandel som vektene på disse bildene er. Sikkert fine å veie gafler og andre redskaper som produseres i denne fabrikken.

Men nei det stemmer, slik produksjon er flyttet ut av landet Bergen for lengst. Noe sier meg at bestyreren må være mistroisk ovenfor sine arbeidsmaur i de fjerne tuers land, for hun har tviholdt på disse grønne hjelperne så hun kan være sikker på at hun ikke blir snytt for stål. Eller så er hun bare en av disse dronningmauerne som liker å veie sin fangst, eller at hun bare liker å veie ting, rett og slett. Jeg hadde sikkert likt å veie hva det skulle være med vekter så grønne som dette.

Ulovlig i handel og vandel står det med liten skrift på denne lille, men grønt ser ut til å være både skjønt og lovlig.

Men la meg ta deg med på en vandring i gangene her. Tu tu, her kommer vi ut døra! Alle gjenferd og gamle fabrikksjeler, spenn ei bein på oss! Trappa er rød nok som den er.

Jeg har aldri vært spesielt glad i den kveldende kombinasjonen blått og rødt, men her må jeg bare svelge min fargesans. For denne trappeoppgangen og nedgangen gjør meg frelst! Så får det heller være at det var HeiaHilde og ikke Jæsus som frelste min fargesans fra evig forergrelse.

Men vi kan ikke vandre ut av denne bygningen uten å ha besøkt dette mystiske baderommet. Dette blå skjæret i fotoene lar jeg være, uforskammet, slik jeg fanget det der og da.

Se her, ikke er det bare blått, men det er grundig mange vasker og kraner på rekke og rad! Jeg har i alle fall ikke vanskelig for å forestille meg arbeiderne på rekke og rad og i lange køer. Her i lokalet var det nok både skittenbestikkvask og skittent tøys. Og ikke sånn uskyldig Harry Potter humor. For jeg fikk nemlig følelsen av at han hadde vært her og snakket med slangene i rørene, og hu dærre brilleslangen som var litt vel slimål i den ene filmen. Men meg om det.

En sånn her en fantes også på badet. Ikke har jeg sett sånn før, og ikke veit jeg skal kalle det. Pudderdåse mot slimåler?

Takk til HeiaHilde for omvisning og for velviljen til å dele sitt andre hjem med oss lesere i ekte Se&Hør- ånd!

Tåkesurr(ealisme)

Da jeg og min imaginære bikkje promenerte langs Fjellveien i Bergen her for leden(vi var ikke aleine om det som du ser), så ble vi like stille som kråkene. Turen begynte i solskinn, men omtrent her begynte tåka å sluke det som var av bygninger, utsikt og fjell. Det hjalp ikke uansett hvor mye Ulrikenfjellet protesterte, tåka sensurerte det og. Det følte nesten som å gå på kanten av et stup, og at veien kom til å bli spist opp av tåka, og vi kom til å falle utfor. Det kjentes etter hvert som om tåka trengte inn i klærne våre, gjorde de grå. Men snart var den innunder huden på meg og, og ga meg gufs som om et troll pustet giftig kulde på meg for å forsteine meg(ja, jeg hadde nylig sett filmen Trolljegeren). Tåka gjorde alt grått, unntatt fantasien.

Trærne blir ganske fine når de fotograferes mot tåke, og slipper å konkurrere med en utsikt verdig turister i tog og bergensere på tur.

Kråke og tåke hører neppe sammen annet enn i rim og regler. Her kan de skimtes, skeptiske, mot et tåkehav som hvisker ut omgivelsene. Tåke er jammen ikke noe å spøke med, for tåka spøker nok som det er. Spesielt når den pakker seg rundt en by, og etterlater oss mennesker i en spøkelsesby midt på lyse dagen. Jeg får merkelig nok mer wester´n-stemning enn spøkelsesinnbilninger av tåke, og innbiller meg nesten alltid at det skal komme en svett svart hest prustende - skadet og med tom sal - ut av tåka(eller støvskyen). Merkelig hvor jeg har det fra, mulig jeg bare har blitt skadet av min dramatisk intense hestegalskap i fjortistida.

Merkelig også, hvor stille man kan bli når det er tåke. Nesten som om man prøver å spare på både ord og oksygen, eller holde pusten til man har kommet hel og ikke utvisket ut av den. Kanskje fordi at når den er så grå som på disse bildene, så minner den mest om forurensa luft jeg ikke har lyst til å puste inn.

 Nå ble det veldig mye Bergen her merka jeg, så jeg får avslutte med tåkebilder fra her jeg bor nå, Drammen. Her ser det virkelig ut som et hav, og ikke tåke. Men i virkeligheten skulle man ha sett hele byen fra dette utkikkspunktet, og ikke bare en stusselig blokk i den ene åssiden. Nesten dommedagsfølelse det her (ja, jeg har også nylig sett miniserien Revelations som spår dommedager i hytt og pine).

To utsiktsbilder fra atelieret mitt, vinterstemning og morgentåke. Vinter’n ække så verst når den blir så poetisk som det her. Men jeg har aldri vært så glad i pastellfarger, så det skal bli godt med noe grøntfôr for øyet når våren kommer.

Om vei, men ingen omvei

Det er så fin vei til KNOT, at nå som jeg sitter her tilbake i snøhullet hvor jeg fortiden bor, er jeg nødt til å mimre litt tilbake til de fine bergenssmugene. Det er bare én dag siden jeg dro fra Bergen, men allikevel...

Det er noe som heter at det er mange veier til Rom, men jeg må si at jeg bare kommer på to veier til KNOT (hvis man befinner seg i bykjernen og har tenkt til å labbe dit). Dette fotoet illustrerer den ene veien, hvor man først starter ved Torgallmenningen, følger Strandgaten bort til gågaten. Midt i gågaten kommer man til cafè Dromedar, og det er her dette smuget befinner seg. Opp, opp, opp og på høyre side i det øverste og rødeste huset, er kongen på haugen -KNOT.

Den andre veien er denne. Her fotografert mot Torgallmenningen, med Ulriken i bakgrunnen. Du skal altså ha Ulriken i ryggen når du labber. Men det er forståelig om du rygger opp bakken i stedet, for å sjekke utsikten. Det er nemlig veldig fint å se snø på den måten, langt unna, og ikke rundt beina som en hvit saus.

Men ja, veien. Du går altså fra Torgallmenningen og opp mot Klosteret, den gule bygningen på høyre side på bildet under.

Selv om Klosteret er aldri så gult og tronende, kan det ikke måle seg med det gule huset på venstre side i bildet. Her ligger nemlig utstillingsvinduet til KNOT (samme hus som også er barndomshjemmet til Amalie Skram), med Fløien som bakteppe.

Her er det mye KNOT, til både høyre og venstre, rødt og gult. Du bør ikke bry deg så mye om blå himmel, snø eller annet ukjent bergensvær, spesielt ikke når det er lørdag. Da bør du i stedet se på klokka: er den mellom tolv og fem? KNOTerne har også mye fint å selge på hjemmesida si og altså, men er det ikke mye mer gjevt å stikke hodet inn i et kunstner-bol hvor det produseres og selges? Stikk!