Tåkesurr(ealisme)

Da jeg og min imaginære bikkje promenerte langs Fjellveien i Bergen her for leden(vi var ikke aleine om det som du ser), så ble vi like stille som kråkene. Turen begynte i solskinn, men omtrent her begynte tåka å sluke det som var av bygninger, utsikt og fjell. Det hjalp ikke uansett hvor mye Ulrikenfjellet protesterte, tåka sensurerte det og. Det følte nesten som å gå på kanten av et stup, og at veien kom til å bli spist opp av tåka, og vi kom til å falle utfor. Det kjentes etter hvert som om tåka trengte inn i klærne våre, gjorde de grå. Men snart var den innunder huden på meg og, og ga meg gufs som om et troll pustet giftig kulde på meg for å forsteine meg(ja, jeg hadde nylig sett filmen Trolljegeren). Tåka gjorde alt grått, unntatt fantasien.

Trærne blir ganske fine når de fotograferes mot tåke, og slipper å konkurrere med en utsikt verdig turister i tog og bergensere på tur.

Kråke og tåke hører neppe sammen annet enn i rim og regler. Her kan de skimtes, skeptiske, mot et tåkehav som hvisker ut omgivelsene. Tåke er jammen ikke noe å spøke med, for tåka spøker nok som det er. Spesielt når den pakker seg rundt en by, og etterlater oss mennesker i en spøkelsesby midt på lyse dagen. Jeg får merkelig nok mer wester´n-stemning enn spøkelsesinnbilninger av tåke, og innbiller meg nesten alltid at det skal komme en svett svart hest prustende - skadet og med tom sal - ut av tåka(eller støvskyen). Merkelig hvor jeg har det fra, mulig jeg bare har blitt skadet av min dramatisk intense hestegalskap i fjortistida.

Merkelig også, hvor stille man kan bli når det er tåke. Nesten som om man prøver å spare på både ord og oksygen, eller holde pusten til man har kommet hel og ikke utvisket ut av den. Kanskje fordi at når den er så grå som på disse bildene, så minner den mest om forurensa luft jeg ikke har lyst til å puste inn.

 Nå ble det veldig mye Bergen her merka jeg, så jeg får avslutte med tåkebilder fra her jeg bor nå, Drammen. Her ser det virkelig ut som et hav, og ikke tåke. Men i virkeligheten skulle man ha sett hele byen fra dette utkikkspunktet, og ikke bare en stusselig blokk i den ene åssiden. Nesten dommedagsfølelse det her (ja, jeg har også nylig sett miniserien Revelations som spår dommedager i hytt og pine).

To utsiktsbilder fra atelieret mitt, vinterstemning og morgentåke. Vinter’n ække så verst når den blir så poetisk som det her. Men jeg har aldri vært så glad i pastellfarger, så det skal bli godt med noe grøntfôr for øyet når våren kommer.