Dette er ikke begynnelsen på et eventyr om Hans og Grete, og dette handler heller ikke om et hus med bergensk kastemerke(som på bildet over). Er heller ikke en avhandling om historien til Norsk Stålpress. Men det er nok heller en pressrie som har resultert i det lengste blogginnlegget mitt hittil. Så stålsett dere, for jeg kan intet om pressrier, men lot meg rive med av Atelieret til HeiaHilde(med flere)!
Hvis man er så heldig å ha booket tid med den travle b-kjendisen(=bergens-kjendisen) HeiaHilde, og i tillegg slipper inn i hennes helligste hule som hun vokter med stålgafler, ja da ser det omtrent sånn her ut. Været viser seg fra sin beste side, og man blir møtt ved denne lekre smijernsporten og man må for all del ikke finne på å smi(le) mens (jern)jenta står der i sola og er kald(ikke varm). Vent heller med begeistringen til du slipper inn i en betongverden der stålet ligger på lur i betongverket, men ellers ikke er å spore etter at tekstilkunstnerne har berørt stedet med sine fløyelsmyke hender.
Hvem skulle vel ikke ønske at veggen deres var berørt av tekstiler som dette? Brunere hjertevarme enn dette skal du leite lenge etter.
Man kan ikke måle suksess, er det så man sier? På denne vekten er det uansett vanskelig å måle både suksess og tid. Men at HeiaHilde er god på å sjonglere begge deler, er ingen hemmelighet. Hun arbeider nemlig hardt, hun bestiger Mount Neverrest nesten hver dag(du kan skimte fjellet på bildet under). Og du visste kanskje ikke at det kan vokse frukter så høyt oppe på et fjell? Nei, og det stemmer for så vel. Det er konfektbiter HeiaHilde høster på disse fjellturene sine, og ikke kjedelige frukter.
Konfektbitene kan du nyte på hjemmesiden hennes www.hildefrantzen.com, for her viser jeg kun produksjonslokalene. Ok, jeg kan godt gi dere en uhøytidelig godbit; en mann for sin mustasje.
Han er ikke til salgs så vidt meg bekjent, han er like ulovelig i handel og vandel som vektene på disse bildene er. Sikkert fine å veie gafler og andre redskaper som produseres i denne fabrikken.
Men nei det stemmer, slik produksjon er flyttet ut av landet Bergen for lengst. Noe sier meg at bestyreren må være mistroisk ovenfor sine arbeidsmaur i de fjerne tuers land, for hun har tviholdt på disse grønne hjelperne så hun kan være sikker på at hun ikke blir snytt for stål. Eller så er hun bare en av disse dronningmauerne som liker å veie sin fangst, eller at hun bare liker å veie ting, rett og slett. Jeg hadde sikkert likt å veie hva det skulle være med vekter så grønne som dette.
Ulovlig i handel og vandel står det med liten skrift på denne lille, men grønt ser ut til å være både skjønt og lovlig.
Men la meg ta deg med på en vandring i gangene her. Tu tu, her kommer vi ut døra! Alle gjenferd og gamle fabrikksjeler, spenn ei bein på oss! Trappa er rød nok som den er.
Jeg har aldri vært spesielt glad i den kveldende kombinasjonen blått og rødt, men her må jeg bare svelge min fargesans. For denne trappeoppgangen og nedgangen gjør meg frelst! Så får det heller være at det var HeiaHilde og ikke Jæsus som frelste min fargesans fra evig forergrelse.
Men vi kan ikke vandre ut av denne bygningen uten å ha besøkt dette mystiske baderommet. Dette blå skjæret i fotoene lar jeg være, uforskammet, slik jeg fanget det der og da.
Se her, ikke er det bare blått, men det er grundig mange vasker og kraner på rekke og rad! Jeg har i alle fall ikke vanskelig for å forestille meg arbeiderne på rekke og rad og i lange køer. Her i lokalet var det nok både skittenbestikkvask og skittent tøys. Og ikke sånn uskyldig Harry Potter humor. For jeg fikk nemlig følelsen av at han hadde vært her og snakket med slangene i rørene, og hu dærre brilleslangen som var litt vel slimål i den ene filmen. Men meg om det.
En sånn her en fantes også på badet. Ikke har jeg sett sånn før, og ikke veit jeg skal kalle det. Pudderdåse mot slimåler?
Takk til HeiaHilde for omvisning og for velviljen til å dele sitt andre hjem med oss lesere i ekte Se&Hør- ånd!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar