VÅRmimreLØSNING

Riktig nok er det ikke vår helt ennå, vinteren henger i en litt for tykk ulltråd til det. Men de siste fem årene har jeg pleid å få vårhår(en form for gåsehud) og vårmimreløsning på denne tiden. Grunnen er at jeg for nøyaktig så mange år siden, dro som utvekslingstudent til Hochskule fur Grafik und Buchkunst i Leipzig. Og der var det vår omtrent på denne tiden, eller så er det i alle fall sånn jeg liker å huske det.

Her er ei jente som får ordløsning. Hun heter Aileen, er irsk, og har siden bodd i Norge og lært seg norsk fra en bok som heter Troll i ord. I Leipzig pratet vi bare norsk i fylla, like gebrokkent begge to.

Jeg jobbet en del med flammer og foto der nede. Her er et foto som også er fra den samme kvelden. Vi satt i en park, ved en nedtagget, sjarmerende paviljong. Det eneste stedet i parken det gikk an å sitte, for gresset var ennå ikke klippet, og var så høyt og viltvoksende at det rakk oss til midjen. Vi skulle feire bursdagen til ei fransk jente som også var på utveksling, og var usikre på om vi ville klare å finne paviljongen i parken. Men det var såpass høylydt feiring at det ikke var noe problem å høre hvor det var. Verre var det å snuble seg frem i stummende mørke, i det høye gresset. Da vi entret stedet, var det litt som å ramle inn i en spotlight på et utested(aldri har vel ordet kommet mer til sin rett). Bålene de hadde laget i store blikktønner blendet oss, så det tok litt tid før vi klarte å lande. Var magisk stemning den kvelden, takket være tønnene med flammer (og utskårne figurer på), gresset som pakket oss inn, og de ukjente folkene som ble kjentfolk.