Lille kattepus, hvor har du vært? Jeg har vært i Løten.

I disse dager har Løten ropt på meg. Og jeg var ikke vanskelig å be. Til og med skiltene i Løten vet å rope.

Løten kommune har siden junimåned kommet til å bety noe spesielt for meg. Kommunestyret vedtok å satse på en yngre, lovende( åjada) kunstner og gi henne en real klapp på skuldra i form av et stipend. Og den heldige, utvalgte ble denne gangen meg. Den lykkefølelsen slik oppmerksomhet fører med seg, anbefaler jeg alle kreative. Oppskrift: Søk Hallvard Trættebergs stipend!


Nå i oktober var jeg for første gang på visitt i Løten kommune, for å bli tildelt stipendet. Dermed finner jeg det på sin plass å herved introdusere dere for en liten smakebit av den landlige idyllen.

Hvis du ikke er så kjent i Løten, kan det være greit å pugge nummeret til Taxi’en før de tre siste nummerne takker for seg. Ellers så kan du gjøre som meg, skaffe deg privat sjåfør. Kvelden etter utdelinga, fikk jeg nemlig en privat omvisning i Løten, sittende i baksetet på bilen til kulturkonsulenten og kultursjefen i kommunen. Egentlig er det telefonnummeret deres som kommunen burde skiltet med.

 Først kjørte vi forbi kommunehuset, deretter gjennom gågata: ungdomsskolen, bøndenes hus, stasjonsbygningen, nedlagt butikklokale, treningssenter for eldre, det gamle meierihuset og bunnpris. Så kjørte vi opp mot et rødt koselig lite hus som er bygdas galleri. Der snudde vi, for å ta en nærmere kikk utenfor bilens stålinnramning, og da spesielt med tanke på Bøndenes hus, hvor jeg skal ha utstilling til våren. Der møtte vi en ildsjel, som hadde pusset opp et vrak av en verneverdig bygning, til opprinnelig stil. Og han inviterte oss inn i det aller helligste, selve hjernen til bygningen, kontoret hans.

Jeg fikk også snappet til meg et bilde av kontorarbeidet hans.

Rett over gata for bøndenes hus, ligger stasjonsbygningen. Det er også noe av grunnen til at jeg skal stille ut der, fordi det er midt i sentrumsgata. Men også fordi det forhåpentligvis kan få folk som vanligvis ikke går på utstillinger, til å ta en kikk innom.

Hvis dere først er på togstasjonen, bør dere også stikke inn dit. Selv om Løten er kjent for både akevitt, lys og metalmusikk, så bærer ikke “venterommet” på stasjonen preg av å være hverken brunt eller hardbarka. Her er det landlig idyll, som Løten også er kjent for. Jeg valgte bort rent mel i pose og prøvde i stedet lefserull med laks og bærpai til forrett og dessert. Den bærpaien ligger lagret på tungen min fortsatt. Fyttikatta så god. Og apropos katter...

I døra på vei ut av stasjonskafeen, møtte jeg på denne traveren. Han var akkurat sånn jeg liker dem.

Jeg klarte ikke å dra tomhendt derfra og lot meg også friste av valnøttbrød, bringebærsaft og solskinnsboller(som kan skimtes i den brune posen). Det var nesten så katta ble med i bilen og.

Vi ble bestevenner. Og jeg lovte han at jeg snart skal ta turen tilbake til Løten. I mai måned skal jeg ha utstilling av arbeidene mine der, så da håper jeg også flere vil ta turen dit. Selve utdelingskvelden må nok få et innlegg for seg selv, det var mer pomp og prakt enn jeg har plass til i dette innlegget. Eller som Hamar Arbeiderblad dagen derpå skrev: Heftig stipendfest!