Heftig stipendfest

Det var en gang for ikke lenge siden at jeg fikk skåle med halve Løten-riket. Selv om jeg hverken er Asbjørnsen eller Moe, og heller ikke har planer om å reise rundt og skrive ned fortellinger som finnes på folkemunne. HA har allerede beskrevet kvelden med heftige ord, så her blir det ikke nødvendig å fleske til med særlig flere ord. Mine nerver av stål ble nemlig omgjort til myk, flytende ørevoks den kvelden. Og at ørevoks kan være like hett som lava, det er kanskje ikke kjent for alle. Dette er ennå så fersk at nervene mine ikke har rukket å stivne til stål igjen, og jeg blir ganske svett og rødmende bare å skrive om dette.

Metalgutta sett fra fløyelssofaen.

Følelsen av å sitte der i fløyelssofaen og få desserten til forrett i form av et metal-band, sammen med alle mine onkler og tanter på sytti pluss – den sitter sterkest igjen. Det var både komisk og flott. Det var heftig, og jeg ble begeistret.

Feiring og rødming tar ganske hardt på, så nå fremover skal jeg i stedet kose meg med disiplinert jobbing.