Gurimalla og gjengen

                                         Uglesett.

Bildene fra utstillingen i Bergen er nå hentet hjem. Disse her har dere ikke sett før, iallefall ikke her inne i denne superhemmelige bloggverdenen. Glad det ikke var dyrt innramma bilder jeg hadde glemt å ta bilder av. Det finnes ikke noe mer umulig enn å ta bilde av et innramma bilde uten å få gjenskinn i glasset. Men nå ser jeg jo også at det ser ut som om jeg har lagt på et fish eye-filter på de bildene jeg viser dere her. Det har jeg da altså ikke gjort, men jeg har muligens vært like tom i blikket som ugla da jeg fotograferte.

Nærbilde av de uglesette. Gjengen med de lattermilde som skiter i at de blir uglesett, kjenner jeg ikke. Jeg tegnet etter en ukjent dames fotografier. Fant nemlig et fotoalbum på et marked i Berlin som var fullt av denne damens festlige begivenheter. Det er en helt annen historie, men den bør absolutt fortelles ved en annen anledning. Hu til venstre der sneik jeg med, det er meg.

                                          Borte bra, hjemme best.

Her er gjengen samlet til hjemmehygge. Ingen tvil om hvem sitt revir de er i.

Ved nærmere ettersyn ser det ikke løssluppent og festlig ut ved denne familiesammenkomsten, som jeg gjetter meg til at det er. Spesielt hun lille der i gult, hun ser ikke ut til å ha helt sansen for dama mi. Eller dama til mannen til høyre der er det riktignok. Ikke noe svart får i denne familien, nei. Bare uglesette hjortedyr, burugler og mest sannsynlig ikke så mange ryper.

Men så fort drikkevarene kommer på bordet, og familien er byttet ut med festrøyer(venninner), er ikke ansiktsmusklene like stive. Til og med bildet på veggen med en eller annen Jesus, er i storform og gauler ”Hei skål”. Også har hun innredet med en sånn psykedelisk herlig gresstapet, som gjør at jeg også føler meg litt på en snurr selv om jeg er utenforstående til det hele.

Ja, gurimalla. Tipper gurimalla var et mye brukt ord av den ukjente damen. Men hva er nå gurimalla på tysk?

 Uten at jeg har et altfor bra bilde av det, så er det sånn her de var presentert på Knot.

 Den er så banal at jeg nesten 'glemte' å ta den med her. ”It’s good to be bak”, heter altså denne collage'n.

Her er en annen bildeserie jeg viste på samme utstilling. Her viser jeg den sammen med mine føtter, mitt lyserosa atelier-gulv, og noe diverse tegnesaker.

                                              Hoppe sa gåsa, danse sa reven…men hva sa flua?

Fornøyd med nok en banal tittel, men de to neste her har jeg valgt å sensurere tittelen på. Noen ganger kommer tittelen før bildet er påbegynt. Men på disse to under har det vært vanskelig å finne noe å lande på. Titler som skal lages under press, blir ofte ikke banale, men heller døden for bildet. Og daue fugler har vi hatt nok av i det siste. Spesielt de som regnet ned fra himmelen. Det var faktisk på den tida jeg holdt på med disse collagene.