tak(k) og låv(e)

Jeg har fått meg tak å stå under, og jeg har begynt å få tak på prosjektet! Denne dagen var det fint med skygge som selskap under taket. Men det blir nok ennå hyggeligere med tak den kommende uken, når skyene slipper løs blæra si. Det var gøy å sage igjen, og jeg gleder meg til å vise dere mer av det jeg skal sage fremover!

Fartsdumper

En ting som er viktig når det først er fint vær her i Norge, er å finne fartsdumper. Jeg liker best de jeg finner i skævven(skogen, jadda), sånn som denne. Men jeg hadde ikke hatt noe i mot en dørkarm-fartsdump ut på en egen veranda eller hageflekk heller.

Istedet må jeg leite opp hageflekker som denne. De er ikke så værst de heller.

Og når man først har rotet seg inn i en parkettfri verden og inn i røtter, blomster og kratt, så kan man fort ende opp med å snuble over et tjern. Nøkken er sjelden å se på slike varme dager, men du kan selv være hans stedsfortreder ved å hoppe uti.

Hvorfor alle disse idylliske bildene? Det er nok for at jeg gjerne skulle hatt tid til å se på skyene i dag. Men det er skyfri himmel. Og stikksaga krever svette av meg i dag. Sånn inneklima-svette, blandet med sagspon - det blir solkremen min i dag. Ha en fin dag, både ute og innendørs!

Hvor ble det av F? Og hvor ble det av aen?

Jeg pleide å gi faen, lese bøker, høre på plater og ta en tur på byen – men det var altså på 1900-tallet. Når det ennå fantes tid til slikt. Hvor gikk det galt? Tommy Olsson - kunstkritikk.


http://www.kunstkritikk.no/artikler/ingen-her-kommer-unna/?d=no


1900-tallet føles så fjernt, og jeg kjenner meg sånn igjen i denne faens melankolien. Jeg savner faen som følgesvenn. Nå har jeg prøvd å rette det opp, ved å ta en tur på byen. Selv om det ikke var grunnen for byturen: jeg var tørst på å skravle, og når man skravler smaker det heldig nok utrolig godt med øl.

Men en jungel savner jeg ikke, og det er musikkens. På 1900-tallet kjøpte jeg nesten alltid cd etter hvilket cover jeg likte best, -med både hell og mindre hell. Etter at spotify og wimp og denslags snodige navn har dukket opp, er det lettere(og billigere) å velge musikk etter musikkens kvaliteter.

Men så gjenstår bøkene. Hvordan skal man få oversikt i en jungel som ikke blir hugget ned, men som får stadige nye tilskudd? Debutantene som får så lite oppmerksomhet i media, at vi selv må løfte på steiner for å finne de. 

Bokverdenen er jo ganske uoversiktelig. Jeg gjør som på nitti-tallet: jeg lar omslaget bestemme, men denne gangen på boka. De mest rosa bøkene skygger jeg unna, og de med gode anmeldelser i uthevet skrift som forside velger jeg vekk - fordi de alltid skaper for høye forventinger, slik at jeg sitter igjen skuffet. Men stoler man på venners anbefalinger, ender man ofte på stier/sider man kan like. Allikevel, oftest er det tilfeldighetene som får bestemme. Jeg tar tak i den boken som ligger nærmest, når jeg plutselig får det over meg.


Men nå har den bunken over bøker jeg tilfeldigvis skulle få lyst til å lese, hatt god tid på å vokse - den har brukt tiden mot sommerferien til å bygge muskler av papir og blekk. Den kunne jo ikke vite at jeg ikke har tid til noen sommerferie. Jeg har hele tiden hatt øynene dens i nakken, men så fort jeg har begynt å lese én bok, har bunken vokst med ti flere.



Men jeg har egentlig ikke tid til å lese bøker nå, jeg bare tar meg tid. Jeg har to nye utstillinger som jeg værker, kribler og gleder meg til å hive meg i gang med. Så får jeg ta meg sommerferie med bunken min i neste århundre.


Akkurat nå er jeg så heldig at jeg har en klesvask å henge opp. Det er ikke lett å gi faen, når klesvaska ikke gir faen i deg. Når hverdagslige gjøremål spiser opp tiden med samme hastighet som du gjerne skulle ha slukt bøker. Hvor ble det av Faen? Satser på å finne han rundt lillefingeren min.

atelier-luksus

Nå er tre måneders luksus omme. Som jeg tidligere har nevnt, fikk Sivh (som har lurt seg med, eller som jeg har lurt med på bildene) og jeg muligheten til å boltre oss i dette rommet frem til 1.juli. Det ga oss mulighet til å teste ut prosjekter i større skala, og til å jobbe sammen. I ett og et halvt år har jeg jobbet på atelier-rommet mitt aleine, så det var utrolig luksus å kunne dele ideer og frustrasjon underveis i arbeidet.

Her er noe av kaoset som jeg nå har pakket ned og inn på et allerede fullstappet rom. Oppbevaring må bli førsteprioritet. Hvor skal man gjøre av halvferdige prosjekter som må settes på vent? Jeg har erfart mang en gang at ting som blir liggende, eller som jobbes litt og litt med over flere år ofte kan bli favoritter. Derfor har jeg vanskligheter med å kaste noesomhelst. Dårlig råd til nye materialer kan jo også gjøre at slike rester blir uvurderlige for å lage noe nytt.

Da jeg skulle rydde, fant jeg denne konvolutten som har blitt bleket av solen. Det er fra et prosjekt som ikke har blitt ferdigstilt. Men dette var en uventet bra begynnelse! Buk-taler, tarm-taler, sam-taler. Jadda, det banale trives best i spot(sol)lyset - ingen tvil om det!