Ser jeg helt dått ut, eller?

Jeg er ikke helt treskalle. Av og til må treverket vike for mykere prosjekter. Høsten 2010 begynte jeg å produsere puter. Nå tenkte jeg at det var på tide å presentere noen av dem her. Etter hvert er også planen å legge ut noen for salg.

Foreløpig har jeg ikke en bolig hvor jeg kan få bruk for mine egne puter, så de jeg har laget hittil har vært nødt for å finne fosterfamilier. Jeg skal hente noen flyktninger fra Bergen i månedsskiftet april/mai, og da håper jeg at jeg klarer å finne et nytt hjem for noen av disse. Hvis du kunne tenke deg å bli en fosterforelder for en hjemløs pute eller to, må du gjerne kontakte meg på e-post.

Den grønne puta til venstre har lilla bakside, samme lillatone som ugleputa til høyre har. Ugla på den grønne puta er ganske fornærma og sier: ”Ugler i mosen du lissåm…”.  Ugla som sier ”Ser jeg helt dått ut, eller?” har baksiden som vist på høyre foto. Dette mønsteret har jeg trykket med silketrykk, og er en blanding av gresstrå og utsagnet: ”Ugler i mosen du liksom…”.

Her ser du baksiden på begge putene. Eller forsidene, hvis du trenger en pause fra de fornærmede ugler.

Ugler i mose, eller er det kanskje en saccosekk?

Ugle på pinne(stol).

                                          Ugler i ugle?!

EKKOekkoEKKO

Ekko av hva da? Det blir fort ekko her inne i bloggverden når så mange bloggere tar seg påskeferie. Alle gode ting er riktig nok ikke ekko, men tre. Derfor har jeg i det siste fokusert maksimalt på det gode, altså treskjæring.

Det ble ingen fargerikt dekorerte egg i år, jeg lot egg være egg. Jeg har i stedet laget snakkebobler som nærmest hjerter hverandre. Men egentlig er de ikke så kjærlige. For meg ligner de et ekko av en krasjende samtale. Når man snakker i munnen på hverandre, og må prate HØYT for å overdøve summingen av plagsomme stemmer, så mistrives jeg like mye som en kylling i bur. Det er plagsomt å måtte høre andres stemmer når ens egen er så velklingende og vakker, ikke sant?

Mitt anti-photoshop prosjekt har fått en alvorlig knekk og flaue farger. Sånn kan det gå når man er altfor lei av påskegult, og plutselig finner seg selv flere tiår tilbake, i pop-alderens tid.

Synes det ligner litt på skurringa fra en tv-skjerm med snø, når jeg ser det her. Samtidig er det jo ingen tvil om at det er noe som skurrer i kommunikasjonen. Det som er sagt er nok en gang sensurert, snødd bort. Skrrrrrrrr-rr.

Trær har blitt kuttet ned, bearbeidet til bord, hyller og skap. Og på ferden tilbake til å bli næringsrik(tja) jord for nye trær, har de fått ytringsboblens tegneseriedrakt for å si oss ett og annet. Ikke rart noen av dem er sinte og fornærmet. Kanskje trivdes de ypperlig som bordplate, eller en av treflokken. Ikke rart denne kopierer fargen til en av de sinte påskekyllingene som må leve i trange bur. Disse boblene måtte vel vært fine i et demonstrasjonstog? Hvis du kjenner noen kyllinger som har litt for mye usagt og i tillegg mot i brystfileten, så kan jeg alltids selge et par bobler i bytte mot noen maiskorn. Selv om det ikke er til smør på brødskiva, så duger det sikkert med mais på brødskiva i steden.

Påske-elgen

Mais gir konstig bajs, det sto det i alle fall på en t-skjorte (Håkki) som jeg ga til broren min for noen år siden. Mais er påskegult, og kan nok gi en konstig påskestemning. Jeg valgte å dra ut i skævven for å leite etter påskestemningen og påskeharen. Men hva fant jeg? Haugevis med konstig bajs, og ingen påskehare. Men i stedet tror jeg det var en påske-elg i buskene der. Og den har jobbet hardt på vegne av påskeharen - som ser ut til å ha tatt seg påskeferie i år. Jeg har møtt mange varianter av påskeegg:

                                               Egg i solskinn, og sikkert også i solnedgang.

Elgens forsøk på gjenbruk. Kanskje prøvde den å forme noe brukbart av sitt eget avfall, men at den ble ganske muggen da håndverksferdighetene ikke svarte til forventningene.

Elg med kart for påskeharens påskeferie: fra Scandinavia, ned mot Europa og en svipptur til Amerika. Håper ikke påskeharen har blitt så oversized når den kommer tilbake fra sin ferie, at den utkonkurrerer påske-elgen.

Og ganske lunken påskestemning. Kan hende det var sola sin skyld, men jeg velger å tro det var elgen. Skjønner godt at den dreit om den fikk ferten av meg, jeg hadde gjort det samme. Bare den ikke driter i påsken, for der har vi blitt lurt i alle år til å tro at det er den søte påskeharen som står for innsatsen. I stedet ser det altså ut til at det er storebror elg som har holdt påsketradisjonene i hevd.

Hvis en elg møter en annen elg i solnedgang, vil den antageligvis ha lyst til å gjenskape dette romantiske øyeblikket ved en anledning. Se bare her, hvor fint den har fanget fargen og gløden! Men hvis de møttes, ville de antagelig luktet på urinen til hverandre og. Jeg ville nok ikke gjort det samme, men jeg stakk nesa ganske nærme dette pisset. Se så fint det er da, elgen er virkelig en urin-kunstner! Det oransje må være mugg av et slag, det så i alle fall sånn ut. Kanskje var påske-elgen litt muggen fordi en annen elg stakk av med solnedgang-elgen hans. Såre følelser skaper stor kunst, ypperlig påskepynt i allefall. Heia påske-elgen!

Et to ukers stup

Tenk at det ikke er mer enn to uker siden omgivelsene var grøtete grå, og hvit av seig vinter.

                                                  Her er tre som tjuvstartet badesesongen.

Jeg møtte også på et nakent tre som var på vei utti for en dukkert. Bildet ble litt uklart, da jeg så vidt rakk å forevige det der det løp hoppende mot vannet.

Ingen av trærne jeg møtte var modige nok til å ta tre-meteren. Men tåka sto lenge i tjukk kø der oppe.

Sjøl var jeg mer fengslet av den fine graffiti’en og taggingen som har overlevd nulltoleransen som ellers har gjort byen grå. Hvis du noensinne ser meg i badedrakt på dette stupetårnet, så er det mest sannsynlig i en drakt med graffiti på for å matche tårnet, neppe for å hoppe.

Unna vei, her kommer i hvert fall ikke jeg!

Ai, jeg blir helt i svime bare av å se over kanten. Egentlig hadde jeg planer om ganske høytsvevende prosjekter fremover, men jeg lurer på om ikke de må legges på is. Eller så må jeg bli flinkere til å fly. Svømme kan du bare glemme at jeg skal lære meg. Nøkken og de kjøttetende vannliljene skal få ha vannet i fred. Isen også.

Istiden er over, våren har tatt rennafart.



Uavbrutt ordbytte

Slik ser et ordbytte ut, uansett om du vil se på det som om det er et verb eller substantiv. Ordene som henger der: utdrag, utånde, avbrutt. Avbrutt, eller uavbrutt som den nå heter, har jeg utviklet videre til et annet prosjekt. Men ordet sneik seg altså med her først.

Jeg tror disse prosjektene kan bli litt mer interessante på foto hvis jeg lyssetter mer dramatisk, så det har jeg tenkt til å teste ut ved en annen anledning. I mellomtiden har jeg testet det ut i Photoshop(eller me har juksa littegranne som ei kjent kokke brukte gjera), tiltross for at disse prosjektene på et vis er anti-photoshop.

spørrende tegn

Ja, hva har skjedd på atelieret den siste tida? Det har prosjektene mine spurt seg selv om. Se bare her, to tegn spør hverandre. Etter hvert ramlet det ut flere av samme sort, så det ble en liten miniserie av spørrende tegn uten svar. Likte godt at disse tegnene hvisket i kroken for seg selv mens jeg bedrev tiden med å arbeide videre på nye prosjekter. Fint å ha litt selskap i en ellers ensom prosess.

Men etter hvert fikk jeg følelsen av at de, spesielt de to til høyre der, ikke var så hyggelig selskap allikevel. Jeg tror de ble litt fornærmet over at jeg ikke ga de nok oppmerksomhet, det virket i alle fall som om de baksnakket meg ganske stygt. Det ble rett og slett ganske forstyrrende for meg med blikket deres i nakken hver gang jeg snudde ryggen til. Så nå ligger de i grafikkskuffen min og tenker seg om. Kanskje kommer de på bedre tanker en gang, og kan tas frem igjen ved en annen anledning.

Jeg kan røpe såpass at mens baksnakkinga pågikk, krøyp det bokstaver langs gulvet, som marsjerende maur. Etter hvert formerte de seg, og ble til større mer selvstendige vesener.

 Noen av dem valgte å transformere seg til god gammel dags tresnitt. De skal få viljen sin og få lov til å bli en del av et koldtbord av snitter tilslutt. Men de krever såpass mye svette og konsentrasjon, og spiser tid – så dette er et prosjekt som skal få utvikle seg mellom slagene. Men det er tilfredsstillende å arbeide med noe tidkrevende, så de blir ikke lagt i en skuff med det første.

Tilslutt vil jeg gi en smakebit av hva jeg har brukt mest tid på i det siste. Jeg har nemlig forvandlet atelieret til en god gammeldags sløydsal. Den kjedelige høvelen er bare et kjipt minne fra barndommens dager, her er det kun stikksag og filer som får regjere. Det må sies at det ikke er en fryd å være omgitt med støvet fra dette arbeidet. Å bære maske er ikke noe jeg gjør fordi jeg er redd hva folk måtte mene om meg, det er heller av praktiske årsaker. Hvis dere vet om vernebriller som ikke dugger på innsiden av glasset så fort man har tenkt på å sage en bokstav, må dere gjerne tipse meg. Det er ikke trygt å sage med et duggvått blikk. Og jeg som egentlig hadde tenkt til å begynne å tegne igjen, jeg har nå altså valgt å gå planken nok en gang. Tiltross for at jeg ikke kan svømme.

Strigla elefanter

Før jeg presenterer noen av de nyeste tingene jeg har gjort, må jeg friske opp litt der jeg slapp sist. Det har kommet noen sauer og litt for mye idyll i mellom, så nå er det på tide å sende elefantene inn i manesjen inn igjen. Og i dette tilfellet er elefantene ord. Store, sirumpa, grå ord.

Forrige gang dere så denne, var den svart som katta og ikke grå som elefanten. Nå har jeg striglet den, og tryllet med litt elefant-brylkrem, og kommet frem til at versjonen til venstre kunne ha vunnet heder og ære for blankest pels. Mens den til høyre ligner mer en storebror som er litt mer uflidd og uvøren. Og akkurat nå så må jeg si jeg heier litt mer med storebroren, og ikke så mye med den dærre pene, stille, beskjedne elefanten til venstre. Men det skifter hele tida, de er jo begge ganske så greie å ha med å gjørra…

Her får du se litt nærmere på pelsen. Skue elefanten på hårene.

Ja, nå er du så nærme at jeg tipper du kan lukte dunsten av en brunstig elefant. Jeg vil ikke råde deg til å gå særlig nærmere. Det usagte kan nemlig sparke ganske kraftig fra seg.

Det er kanskje ikke så ofte du har sett en elefant fra denne vinkelen? Da visste du heller ikke at den kan se ut som en utfoldet bok, eller et magasin. Men det som står skrevet på disse sidene er ingen bruksanvisning for tolkninger av elefanter. Det er kun tørr og kjedelig fakta. Sånn her ser en strigla elefant ut, ferdig med det.

simsallabim!

Atelieret tirsdag 12.april:

Været slo om til det verre, radioen skurret, jeg satt inni mitt eget hode og tenkte: FF(Fastforward)! Det kan også hende det var noen andre mer velbrukte f-ord på lager, men de var der av vane. Det er lett å sette seg fast i spoleknappen og havne baklengs og innerst i tankefloka. Denne dagen slo floka gnister da det helt ut av det grå slo ned en snakkeboble i vinduet mitt. Den kom like uventet som et hvilket som helst lyn, og forsvant omtrent like fort. Den sa meg mer enn det som synes på det bildet her, men det er selvsagt sensurert, på samme måte som alt annet jeg lager er sensurert[i alle fall nå om dagen]. Men det var nok til at jeg våknet opp, slo av reward-knappen og satte på fastforward i systemet mitt.

13.april:

Og slik falt altså ting på plass igjen; været er tilbake, arbeidslysten og fremdriftsplanene også[høres det ikke profft og målrettet ut kanskje?], og vips så falt det ned en mail fra mailhimmelen om at jeg er tatt opp som medlem av Norske Grafikere.

Når fremdriftsplanene har fått oppkok, skal jeg varsle når det ligger rykende heit grafikk fra Banal i skuffene hos Norske Grafikere. Da er alle som vil velkomne til å svi av verdipapir i bytte mot grafisk verdipapir. Juhu!!

Hårreisende bevis

Her er de, bevisene, som jeg nevnte i forrige innlegg. En av de het Moped, tror det er han som er nr trettitre fra venstre, men jeg skal ikke si det for sikkert.

Halve jobben vår var å samle dem til en ball, sånn som dette. Det likte de dårlig. Kanskje de hadde oppført seg bedre om Wenche var med og hjalp til. Hun kunne nok lært de ett og annet om å tøyle nerver. Men dette var ikke arbeid for divaer, divanen dyrket divaen denne dagen.

Enkelte av dem var så redd for menneskedraktene og menneskeegenskapene våre at de begynte å krabbe oppå hverandre og skape saueull-tsunami. Hadde jeg vært denne stakkaren, ville jeg ha hoppet over gjerdet. Men han var for kul til det, han ville helst stå og surfe på en bølge av ull.

Sett på makan. Snart er det på tide å følge sauenes eksempel, rake kroppene våre og skape sommermote med både bar mage og trailersprekk. Hale blir det litt verre med.

Disse er ikke like stressa. Men så er de ikke av samme flokk heller, eller rase for alt jeg vet. Vi møtte de da vi dro en oppdagelsesferd på øya, mens HeiaHilde ryddet opp etter firmafyllefesten kvelden i forveien.

Ikke bare sauer på Lygra, traktorer møtte vi og. Ikke like intenst dokumentert.

Sommerblomster, akk. Mangler bare en sau her, så hadde bildet vært fullkomment idyllisk (men like kjedelig).

De har jo ikke bare bibelkopper på øya må du tro, de har også ei kjærke. Butikk så vi ikke noe til, men de har nå i alle fall Lyngheisenteret og kjerka si. De to skyene øverst til venstre der, er røyksignaler fra butikken på den andre øya: tilbud på fårepølse, står det.

Jasåmenn. Så det var tilstandsrapport, eller avstandsrapport, eller avskjedsrapport, eller et siste kjærlighetsbrev til Lygra. Fårete vesner skal du ikke se bort fra at fortsatt kan dukke opp i denne bloggen.