Babbel & Bubbles

POP! Tittelen på collagen som skulle komme til å pryde både plakater, og være utstillingens ansikt utad. Babbel & bubbles, utstillingens tittel. For dere som ikke fikk med dere åpningen, vil den henge i KNOT sine lokaler frem til 29.april.

Nå skal jeg gjøre noe jeg aldri pleier å gjøre. Jeg har ikke for vane å la folk få vite hva jeg driver med, men nå tenkte jeg å hive ut noen bilder her. Slutt på dette mystiske imaget, og frem med sårbarheten, nakenheten og uforskammetheten.

 Her ligger noen av arbeidene jeg valgte å dra med meg over fjellet, ramme inn, henge opp og nå henge ut her.

 Ikke så lett å ta bildene etter at de er innrammet. Da blir det gjerne sånne skrå foto som dette, for å unngå gjenskinn midt i motivet. Dette er ” å stupe kråke du liksom”, ganske fersk, fra januar 2011.

 ”Omgå” er silketrykk og tegning laget i 2010.

 ”Uhuu” fra 2010 var også med. Men som foto og ikke installasjon.

”Dyr Converse” fra 2011 fikk også en plass i utstillingen. Riktignok innrammet, men det ble for vanskelig å ta et godt bilde av. Her er det malt og tegnet på foto, og i virkeligheten er det ikke så matt som det virker her. Liker godt kontrasten man får av det blanke fotoet, og den matte malingen. Men det er dessverre vanskelig å få frem på et foto.

 ”Sensurert monolog” fra 2010 og ”Babbel” 2011 kan skimtes ved siden av. Her kan man også få et inntrykk av det grove utstillingslokalet, som jeg synes kledde arbeidene mine godt.

 ”Å høre med et halvt øre”, 2010.

                                         

”Hespetrær” også en ganske fersk tegning, fra 2011.  Så ferskt at jeg ikke har fått tatt noe godt bilde av det ennå.

Sånn. Uforskammet av meg å legge ut slik en salig røre og merkelig blanding av teknikker og tema. Men da var det gjort. Og kanskje blir det enklere å legge ut flere arbeider seinere.

ÅPNINGEN

Bildene fra selve utstillingsåpninga er temmelig tåkete og ståkete, så jeg har ikke så mye å by på her. Kvelden i seg selv er minneverdig, selv om ikke disse fotoene er det. Takk til alle kjente og ukjente som møtte opp!

 Her viser ulven hvordan man skal nippe til vinen, men hun har visst glemt å fylle glasset.

Nei, det var ikke loddtrekning og fruktkurv-premier denne kvelden. Sånn her ser man nemlig ut når man har kjøpt ”flua på veggen”.

Jeg lar det bli med disse bildene, for å skåne de jeg ikke kjenner for denne type oppmerksomhet. Men også de jeg kjenner godt. Som for eksempel Wenche Foss. Hun var riktig nydelig den kvelden

ÆKSJN & KNOT

Å-ou! Dette er siste nytt og advarsel fra Bergen: Hold dere unna smuga! Eller smaua(smauvva). Vi hadde årets hodebry i går.

Da vi skulle rydde unna siste rest med avfall og diskvalifiserte bilder til utstillinga, holdt det på å gå riktig så galt. Et ærend som i utgangspunktet bare skulle ta to minutter, kom til å ta to timer. Etter å ha matet bilen med det vi skulle, rakk vi så vidt å sette oss inn i monsteret av en bil, som i neste øyeblikk bestemte seg for å gi oss en støkk. Den skled og skled ned det bratte smuget ved KNOT, og knotet det virkelig til. Heldigvis stoppet den ti centimeter fra gelenderdøden(det hørtes jammen ut som en tysk sykdom). Hadde den ikke satt piggene i brosteinen der den gjorde, hadde støtfangeren blitt spiddet av et spydig gelender. Og jeg kunne ha solgt rubbel og rask på utstillinga og allikevel ha gått i underskudd så det ljoma for å betale bilsjukepleiermekanikere. Oppå et trappetrinn sto den, så to av hjula sto i løse lufta. Det nærmeste jeg har vært en UFO på lenge.

Mens jeg sto og venta på min private sjåfør som var og kjøpte vårt siste håp, salt, oppdaget jeg dette skiltet på andre siden av gaten for utstillingslokalet. Barndomshjemmet til Amalie Skram!

Det ser sånn ut. Tenk så små hus de store familiene levde i før i tida. Eller, ikke tenk på det. For huset er egentlig større, jeg hadde bare så lyst til å fremheve utstillingsvinduet til KNOT. Her ser dere det dessverre i uferdig stand, for det rakk ikke å bli ferdig til åpninga av Babbel & Bubbles. Det var synd, for her skulle egentlig en ekte UFO ha stått og glodd på forbipasserende. Men for de som vanker i Bergens klaustrofobiske smug, kan det vente en overraskelse. UFO’en har nemlig varslet sin ankomst så fort den siste spikeren er satt her. Vokt eder tølpere!

For øvrig er alle som tør og vil, velkomne til åpning kl 19:00 fredag 18.feb! Altså i mårra! Mine nerver er allerede på plass, det er ikke nødvendig å medbringe egne.

Tilslutt: Det er saltet og strødd grus nok for flere år fremover i smuget nå, så dere behøver ikke være redde for å skli!

ruger på bokstaver

                                                         Det var en gang…

Jeg brenner noen bokstaver, og ikke bruer, før jeg drar en tur over fjellet. Brenn, brenn. Snart skal dere få innblikk i hva jeg driver med NÅ, og ikke hva jeg gjorde i steinalderen. Det kan kanskje se ut som om jeg er født i en tid da alfabetet var nyoppfunnet, siden jeg brenner bokstaver. Huffamei, det nymotens dritet. Jeg er heller ikke født i går. Men av og til føles det som om jeg føder bokstaver og ord i hopetall. Det presser på, tar liksom aldri slutt. Og nå er vi visstnok i harens år dere, det sa de i alle fall på radioen i sta, mellom all reklamen. Kan jo tyde på å bli et mer produktivt år enn noensinne.

Når jeg har kommet over fjellet, til Bergen by, skal jeg gi dere noe fersk sladdersnadder fra her og nå(altså ikke bladet). Men fra en utstilling jeg skal ha på KNOT.

                                          Så tenner vi en bokstav i kveld, for oss som er til stede…

Av ord er du kommet, til ord skal du igjen oppstå. Fritt memorert etter kunstkritiker Øystein Hauge. Her er restene av ”Det var en gang”, et prosjekt utført i Leipzig 2006.

20 kg flammer

Slik sluttet forrige innlegg, rundt bålet. I dette innlegget blir du invitert litt nærmere flammene.

Her brenner jeg opp. Er for seint å hjelpe meg, for her er jeg i Leipzig. Og jeg ville nemlig brenne opp. Og brent bar skyr ilden, er bare sprøyt. For meg ble det mer: Jo mer brent, jo mer tent. Bildet over, er en i rekken av mange, som dokumenterer et prosjekt jeg gjorde mot slutten av oppholdet. Jeg hadde nettopp avsluttet et silketrykk-kurs, hvor utstyret var så high-tech at jeg spydde ut så sykt mange trykk at jeg ikke lenger visste hva jeg skulle gjøre med dem. Vi snakker teatralske maskiner, som kunne gjøre nesten hele jobben for deg, om man bare trykket på en knapp. Manglet bare at de kunne snakke med deg. Akkurat nå, savner jeg det at det f.eks bare tok tjue minutter før man hadde en silketrykksramme ferdig belyst og klar til å trykkes på(innberegnet emulsjonspåføring). Men der og da var det frustrerende å trykke som en maskin, ikke minst med tanke på hvordan jeg skulle klare å frakte 20 kg bare med trykk hjem på flyet.

Løsninga ble å gjøre noe mer med trykkene. Som her, hvor dokumentasjonsfotoene blir selve sluttresultatet. Dermed ble også hvert trykk mer unikt, i stedet for å havne som f.eks eksemplar nr 11 av 110.

Det skulle selvfølgelig vise seg at de dyreste arkene brant best...