VÅRmimreLØSNING

Riktig nok er det ikke vår helt ennå, vinteren henger i en litt for tykk ulltråd til det. Men de siste fem årene har jeg pleid å få vårhår(en form for gåsehud) og vårmimreløsning på denne tiden. Grunnen er at jeg for nøyaktig så mange år siden, dro som utvekslingstudent til Hochskule fur Grafik und Buchkunst i Leipzig. Og der var det vår omtrent på denne tiden, eller så er det i alle fall sånn jeg liker å huske det.

Her er ei jente som får ordløsning. Hun heter Aileen, er irsk, og har siden bodd i Norge og lært seg norsk fra en bok som heter Troll i ord. I Leipzig pratet vi bare norsk i fylla, like gebrokkent begge to.

Jeg jobbet en del med flammer og foto der nede. Her er et foto som også er fra den samme kvelden. Vi satt i en park, ved en nedtagget, sjarmerende paviljong. Det eneste stedet i parken det gikk an å sitte, for gresset var ennå ikke klippet, og var så høyt og viltvoksende at det rakk oss til midjen. Vi skulle feire bursdagen til ei fransk jente som også var på utveksling, og var usikre på om vi ville klare å finne paviljongen i parken. Men det var såpass høylydt feiring at det ikke var noe problem å høre hvor det var. Verre var det å snuble seg frem i stummende mørke, i det høye gresset. Da vi entret stedet, var det litt som å ramle inn i en spotlight på et utested(aldri har vel ordet kommet mer til sin rett). Bålene de hadde laget i store blikktønner blendet oss, så det tok litt tid før vi klarte å lande. Var magisk stemning den kvelden, takket være tønnene med flammer (og utskårne figurer på), gresset som pakket oss inn, og de ukjente folkene som ble kjentfolk.

UGLEINVASJON

En av ugleputene i sitt nye hjem med sine nye venner. Den har samme bakside som puten på bildene under. Bildet er tatt av linnosaurus.blogspot.com

Tid for putepresentasjon! Denne høsten skulle det nemlig vise seg at uglene ville ut av skogen og inn i de varme stuene rundt om kring. De ville urbaniseres, eller uglbaniseres som de selv påstår. Og når de har fått noe for seg er de ganske så gode til å øgle seg innpå. Det var nemlig ikke alle som var like glansbildevakre, men heller desto mer stuegrisemner.

Høsten 2010 gikk dermed med til å ta i mot øglete ugler og omvendt. Jeg pakket de inn i stoffer jeg fant, så de skulle få en huleaktig hjemlig atmosfære. Etter hvert viste det seg at uglene trivdes så godt i stuevarmen at de lærte seg kamuflasjeteknikker av den mest avanserte sort. Tilslutt gikk det nemlig ikke an å skjelne ugler og stoff, det var litt som ugler i mosen slo det meg. De er nemlig ikke så lett å finne der heller.

Etter hvert begynte det å hope seg opp med skrålende ugler, og jeg innså at jeg var nødt til å finne nye hjem til noen av dem. Det kan nemlig bli i overkant å bli stirret ned av lysende øyne, og høre deres fornærmede hvisking dag ut og dag inn: Ugler i mosen du liksåm!? Ser jeg helt dått ut heller? Jeg følte meg rett og slett uglesett, og måtte tilslutt splitte flokken. Heldigvis ser det ut til at uglene trives i deres nye omgivelser. Men det er forståelig om de ikke får gromplassen i sofaen til enhver tid, et ugletryne kan være ganske ugly når man må se det hver dag.

Foran: ”ugler i mosen du liksom” – mas over det hele, med en snurt ugle: ser jeg helt dått ut eller?

                                          Baksiden: dåtter, i dette tilfellet ikke mosedåtter.

Her er en av de mest fornærmede og masete, og ganske så oppblåste uglene(bomull altså). Men det ser ut til at den har glidd bra inn i sine omgivelser. Denne meldinga fikk jeg av dens nye eier Øyvind:

Hei! Jeg har nå sendt deg noen bilder av puta i naturlige omgivelser. Uglen har ingen integrasjonsproblemer, da det heller ikke er noen naturlige fiender i reservatet.

Flere ugler vil bli presentert etter hvert som de integreres i deres nye hjem.



B-OPEN

B-open. Vær åpen. Og åpne var vi altså, alle atelierer som hadde en dør som ikke ble fornærma av ikke å få være intim med dørkarmen.

Her er noen materialprøver som overlevde rydding av atelieret. Jeg slikket ikke gølvet for bildenes skyld, men derimot til B-open i okt 2010. Annet hvert år arrangeres B-open, vanligvis i slutten av oktober. Slik har det seg at mannen i gata blir piska rundt fra atelier til atelier av de verste høststormene på Vestlandet. Naturen er mektig på Vestkysten ser du, det er den som bestemmer om du tar deg turen, selv om det egentlig er et frivillig arrangement. Du kan lese mer i klartekst på www.b-open.no hvis jeg ikke har klart å skremme deg fra det. Høststormer kan nemlig være koselige de, spesielt hvis du har havnet på et atelier med respekt for både kaffi, vafler og te. Og bonusen vil jeg tørre å påstå er at er å få kikke usjenert på materialprøver, ferske og dårlige og gode idéskisser, gamle arbeider det er tørket støv av, nye arbeider det ikke har vært tørket støv av og kunstnerne selv. De er nemlig litt av et syn der de står kunstig henslengt, overrumplet av den uvante oppmerksomheten. Ja, og jeg snakker selvfølgelig på vegne av alle, og ikke ut i fra egne erfaringer;)

Vinduskarmen overlesset med halvferdige ideer og trolig ferdige arbeider, og i tillegg en estetisk juvel av en kassettspiller. Men når du først har blitt lokket bort til vinduskarmen der fluene har dødd for å få være aktmodeller, så skal du jammen få se utsikten derfra og. Jeg har dessverre ingen kikkert til låns, men sjekk her a. Er ikke dette Bergen skyline by night kanskje? Eller er det New York skyline? Hah, tipper du ikke klarer å se forskjell!

Jeg avslutter like godt historien om Atelier 19 og B-open med et skrytebilde. Det er en fantastisk følelse å vinne 40.000,- i etableringsstipend fra Bergen Kommune, det kan jeg skrive under på. Flere kommuner burde bli flinkere til å satse på sine lokale kunstnere og deres invitasjoner og verksteder, spesielt Drammen Kommune;)

Men historien har en bittersøt slutt for meg, for det var ikke lenge etter at jeg gikk gatelangs med diplomet til Atelier 19 og denne kvasten at jeg bestemte meg for at det uansett måtte bli Drammen for meg. Pengene til oppgradering av verkstedet har jeg dermed ikke fått gleden av, men jeg har til gjengjeld funnet meg et atelier i Drammen, som jeg skal fortelle om en annen gang.

Hvis du vil lese mer om Atelier 19 og Flaggfabrikken som ligger vegg i vegg kan du gå inn på www.m17.no

Atelier 19

Jeg lar mitt første innlegg være en smakebit på mitt gamle atelier, som ikke er så gammelt. Atelier 19 ble startet sommeren 2009, og jeg var en av de seks heldige som fikk være med å forme det fra begynnelsen. Det så mer enn lovende ut allerede før det var pusset opp, men det har blitt over all forventning. 240kvm delt på seks kunstnere. Så hvorfor flyttet jeg ut derfra? Det er av en så simpel grunn som at Bergen ikke ligger nærme nok Drammen. Men i første omgang leier jeg ut, sånn i tilfelle jeg skulle finne ut at fjellet som skiller byene er på størrelse med en brødsmule.

Vi som holder til i Atelier 19:

Anne Helen Mydland

Trine Hovden

Martin Woll Godal

Ruth Moen

Heidi Bjørgan (Ane Sagatun fremleier)

Ingrid Skarprud

Therese Hoen

(jeg fremleier til de to sistnevnte)